Ondskapens banalitet – kommersialisering av vannet

Hannah Arendts syn på det onde gis ny aktualitet i den biografiske filmen om henne, der hun følger rettssaken mot Eichmann i Jerusalem. Hun er kjent for utsagnet «ondskapens banalitet». Det onde er selvsagt ikke banalt, men det settes ut i livet takket være middelmådige mennesker. Der et menneske hverken har hjerte på rette sted eller evner å tenke selv, gis det onde rike muligheter for utfoldelse.

I Vannbevegelsen har vi undret oss over hva som får antatt fornuftige mennesker til å arbeide for tiltak som vil føre til kommersialisering av drikkevannet, noe vi anser for å være en forbrytelse mot menneskeheten. Altså ondt.
Vi har gjennom årenes løp gått hardt ut mot mennesker vi har ansett for å være sentrale i arbeidet med kommersialisering av drikkevannet – som om de var onde. I ett tilfelle førte det til at vedkommende presenterte seg som Djevelen! Mannen hadde humor og vi har etter hvert lært ham å kjenne som et svært sympatisk og kultivert menneske. Det gjelder også en del andre sentrale aktører. Så hvorfor handler de som de gjør?

En vesentlig årsak er jobben. Vi er alle avhengig av en inntekt. Og på det området er det ikke mange som velger å være redelige eller integrerte personer, fremfor å ha noe å leve av. (Jfr. hvordan det går med varslere.) Vi har opplevd at byråkrater ikke tør svare oss eller hjelpe til med å finne dokumenter, når vi har mistanke om at det har foregått noe ulovlig. Vi blir henvist til en overordnet, som raskt avfeier det hele og avviser at det i det hele tatt finnes dokumenter. Men i et tilfelle, der vi tok kontakt igjen i sommerferien, fikk vi umiddelbart hjelp av en vikar, som straks fant dokumentene vi søkte! I andre tilfeller har folk ringt opplysninger de ikke tør sende pr. e-post.
Redsel for å miste jobb og inntekt synes å være en årsak til uredelighet. Men det synes også å eksistere en omfattende naivitet. Mange kan ikke tro at noen er ute etter å tjene penger på andres lidelser. Eller at selskaper og organisasjoner setter store ressurser inn i lobbyvirksomhet for å drive politikken i en for dem ønsket retning. Hos disse selskapene er det så visst ikke mangel på tankevirksomhet og kreativitet. De trenger imidlertid naive politikere og/eller ideelle organisasjoner for å drive propagandaen et skritt videre. Nettopp her har Hannah Arendts analyse en viktig funksjon: Vi må tilegne oss en tilsvarende kritisk tenkning.

Nytale

George Orwells visjoner i «1984», som for kort tid tilbake kunne synes å ligge langt frem i tid, er blitt høyst aktuell. Han har bl.a. gitt oss et nyttig verktøy i begrepet nytale: ord og uttrykk betyr ofte det motsatte av hva det gjorde tidligere. Høyre har vært en vesentlig bidragsyter i så måte. F.eks. uttalte Olje- og energiminister Thorhild Widvey i Bondevik II-regjeringen at: Vi trenger ikke endre loven, vi bare omdefinere noen begreper. Kommunalminister Erna Solberg (samme regjering) endret definisjonen på ‘selvkost’. Det ble mulig å beregne fortjeneste innenfor selvkost. Ja, fortjenesten kalles ikke ‘fortjeneste’, men ‘kapitalkostnad’. Resultatet er imidlertid det samme, fordi kapitalkostnaden er fiktiv. Den beregnes utfra verdien på vannledninger, renseanlegg m.m. Den begrunnes med at kommunen kunne ha solgt anleggene og investert pengene på børsen. Da ville kommunen fått en avkastning. I stedet taper den inntekter. De tapte inntektene legges til på kostnadssiden og gir en skjult fortjeneste i regnskapet.

Kapitalkostnaden er i høyeste grad fiktiv, fordi abonnentene (vi) har betalt anleggene, ikke kommunen. Det er det som ligger i selvkost; at alle kostnader belastes abonnentene. Det var også abonnentene som eide vannverkene, inntil vi fikk Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Loven gjorde at kommunene overtok eierskapet – vederlagsfritt. Kommunene har ingen rett til å beregne avkastning på dette ranet!
Regnskapene for vann og avløp holdes adskilt fra kommunens regnskap. Og kommunen har foreløpig ikke tillatelse til å hente profitt på disse tjenestene. Et tverrpolitisk utvalg i KS foreslo imidlertid å endre dette, etter at Erna Solberg hadde endret definisjonen på selvkost.
Bondevik II innledet en offensiv med å tyne kommuneøkonomien. Helse-reformen under Stoltenberg har ikke gjort situasjonen bedre. Med Solberg som statsminister vil eiendomsskatt og inntekt på vannforsyningen være to sikre inntektskilder, for å få dekket stadig nye krav (fra staten) til velferdstjenester i kommunene. Tjenester som ikke blir dekket av staten. Både eiendomsskatt og fortjeneste på vannforsyningen ble initiert av Solberg i 2003/2004.

Finans tjener allerede på vann og avløp

Til tross for at vi har nydt godt av tidligere generasjoners investeringer i vann og avløp, påståes det at det samme er urimelig for generasjonene etter oss! Dette er argumentet for at vann- og avløpsverk ikke skal legge opp fond til senere utbedringer. I stedet er de tvunget til å ta opp lån – til glede for bankene. Det er selvfølgelig ingen fordel for oss, som må betale renter av lånene. For vann og avløp betales i sin helhet av abonnentene, det vil si oss.

Strengere krav til kommunal vannforsyning

Som vi har nevnt tidligere (Vannposten nr. 127 om Konse-sjonsdirektivet), planlegger EU nye og strengere krav til kommunal vannforsyning. Hvis ikke kommunene greier å oppfylle kravene, må vannforsyningen konkurranseutsettes. Bevisstløse, naive politikere vil lett tro at kravene er hensiktsmessige for en sikker vannforsyning. Man er ikke i stand til å tro at dette er enda en fallgrube fra lobbysterke vannselskaper som Veolia og Suez.

Et nyord vi har advart mot tidligere er ‘rent vann’. Dette har stadig mindre med friskt, naturlig vann å gjøre. Uttrykket er definert av de transnasjonale selskapene. Og det utvikles i tråd med renseteknologiene deres. Den administrerende byråkrat er EU-kommisjonen. EØS-avtalen sørger for at våre egne ukritiske, administrerende byråkrater viderefører nytalen i norsk lovverk.

Det ligger mye utspekulert tankearbeid bak offentlige utredninger og EU-direktiver. Snirklede juridiske og byråkratiske vendinger gjør det tilnærmet umulig med demokratisk innsyn og deltakelse, for ikke å tale om en opplyst offentlig debatt. På den ene side vanskeliggjøres tilgangen til informasjon, på den annen side druknes vi i en informasjon, som skjuler djevelen i detaljene.

Eichmann var, i Arendts øyne en pliktoppfyllende byråkrat. Et tenkende menneske ville ikke kunne ha utført de samme handlingene, etter hennes oppfatning.

Foruten befolkningen generelt, må våre politikere slutte å være så naive. For noen legger strategier, tenker og planlegger. Det bør vi også gjøre.

Trude Malthe Thomassen har i tillegg lagt til en kommentar  om hvordan og hvorfor denne triksingen med omdefinering av begreper skjer: 

Jeg er blitt oppfordret til å utdype forholdet mellom lover, forskrifter, veiledninger til forskrifter og retningslinjer.

Lover vedtas i Stortinget.

Forskrifter utarbeides i departementene og hjemles i lov. Det vil si at forskrifter er en slags detaljert forklaring knyttet til en bestemt lov.

Når det kommer Forordninger fra EU, blir disse som regel innarbeidet i lovverket som forskrifter. Det skyldes at Stortinget er fratatt muligheten til å vedta (eller avvise) Forordninger. De må innføres uten behandling. Da er forskrift eneste mulighet, siden Forordninger gjelder fra det øyeblikk de er vedtatt i EU. De må imidlertid være hjemlet i eksisterende lov. Norske myndigheter synes å følge godt med på hva som ventes fra EU, slik at lover eventuelt kan endres før forordningene kommer. Da blir kommentaren til Forordningen knapp: «Krever ingen endring av norsk lovverk.»

Også andre EU-saker kan bli innført som forskrifter. Da slipper man behandling i Stortinget med alt hva det innebærer rundt et lovarbeid. Man unngår også oppmerksomhet rundt strømmen av EU-direktiver. Saken går da direkte fra Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen til rette departement, som får i oppgave å utarbeide forskriften i forhold til den eksisterende lov den skal hjemles i. Den utvidede utenriks- og forsvarskomite har referatforbud og taushetsplikt.

Veiledninger til forskriftene er måter man kan eller skal forstå forskriftene på.

Retningslinjer er vagere enn lover, forskrifter og veiledninger. De angir hvordan man kan bruke lovverket. Retningslinjer utarbeides av departementene, etter ønske fra statsråden. Slik kunne f.eks. Erna Solberg, som kommunalminister i Bondevik II, utarbeide retningslinjer for beregning av selvkost, der innholdet i selvkost-begrepet ble et ganske annet enn tidligere. Gro Harlem Brundtland, på sin side, sendte et rundskriv til alle departementer i 1988, der hun skriver at «… Regjeringen har besluttet at utformingen av norske lover og forskrifter … skal vurderes … med henblikk på en … harmonisering med EFs regelverk.» Erna Solbergs definisjon på ‘selvkost’ tilsvarer EUs ‘Cost+’.

Retningslinjer for betaling av selvkost for kommunale betalingstjenester


Denne artikkelen er skrevet av Trude Malthe Thomassen, og ble publisert første gang onsdag 25. september 2013 på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 135

Foto:
Norges lover: commons.wikimedia.org

DEL