Sviket mot folket!

Storting, Regjering og Byråkrati

tvinger på oss Bomstasjoner.

Folket vil ikke ha disse!

Er det Demokrati?

I verdens rikeste land kan ikke politikerne hurtig nok få bygget nye bomstasjoner.

De planlegger daglig opprettelse av nye slike veisperringer.

Politikerne har gått aldeles ”bananas”.

Dette er århundrets største utplyndring av bilistene, og for tiden ser det også ut til å være den største vekstnæringen i Norge. Det bygges snart like mange bomstasjoner som det opprettes nye enkeltmannsforetak?

Etter Grunnlovens § 75 bokstav D, står det at: ”Staten” skal bevilge de til statsutgiftene fornødne pengesummer.

I Veilovens § 19 står det at det er ”Staten” som bærer utgiftene til den felles veg-administrasjonen i fylkene.

I Veilovens § 20 står det ”Staten” bærer utgiftene til planlegging, utbedring, vedlikehold og drift av riksveiene her, og utgiftene til eiendomsinngrep.

Fylkeskommunen bærer utgiftene for fylkesveier og kommunene for kommunale veier.

Hvorfor har politikerne inntatt en slik steil front mot folket?

Kan det skyldes et Storting, som ikke har villet se eller forstå argumentene som flerfoldige organisasjoner mot bomstasjoner har levert gjennom protester og kampanjer opp gjennom årene?

Eller kan det skyldes et Storting med en skjult agenda mot folket i denne horrible bompolitikken?

For noe er utvilsomt riv ruskende galt når ”folkevalgte” så til de grader går mot folkeviljen og oppretter slike veisperringer, overvåkings og kontrollenheter som bomstasjonene i realiteten er.

I 1962 planla veidirektoratet og Stortinget en storstilt utbygging av firefelts motorvei i Østlandsområdet, hvor første trinn skulle være ferdig i 1972 med fullt utbygd firefelts motorvei mellom Larvik og Tønsberg, og mellom Sande og Oslo osv, osv.

Tønsberg – Sande skulle være ferdig i 1982.

Dødsveien mellom Gardermoen og Minnesund, rundt Hamar og Lillehammar skulle vært ferdig i 1980. Dette var planene som ”Vegdirektoratet og Plankontoret” hadde i 1962.

Den gang var der et ganske fornuftig politisk flertall på Stortinget. Hadde disse planene blitt fulgt, hadde mange penger vært spart, og mange menneskeliv vært reddet.

Det hevdes at for hvert menneskeliv som går tapt i trafikken, koster det samfunnet

25 (femogtyve) millioner norske kroner.

Blant noen av disse planleggerne på 60-70-tallet i Stortinget var der et flertall av fremsynte politikere. Dessverre har dette i senere tid blitt en utdøende politisk ”rase”.

Vi har heller ikke noen tro på at der vil komme noen fornuftigere planleggere, på Stortinget i nyere tid, før Staten overgir alt veiarbeid, planlegging og nybygging til kompetente private entreprenører? Likeledes for all jernbaneutbygging.

I ”Nasjonal Transportplan” er vekstprognosen langt lavere enn den reelle trafikkveksten.

Denne prognosen falt fra  1,2%  i 2003 til  0,9%  i perioden 2005-2009.

Myndighetene planla altså et bygg og vedlikehold av veinettet for en trafikk, langt lavere enn den i realiteten var den gang og er i dag. Fortsetter dette over flere år, kollapser veinettet til slutt. Alle dødsulykkene som fremdeles er på veiene er et klart bevis på det.

Vi må jo spørre om våre folkevalgte ”Spesialister” har befunnet seg i en politisk drømmeverden, siden de ikke har investert etter de utbygningsplaner som forelå, og var godkjente?

Eller også har dette vært en bevisst sabotering av samfunnsutviklingen, for å få innført en viktig del av kontroll og overvåkings-samfunnet?

For året 2003 var det i overkant av 300 drepte i trafikken. Fra Oslo og ned til Vestfold stoppet dødsulykkene opp etter at de endelig fikk nye 4- felts veier. Samtidig ble hastigheten satt opp fra 70 til 100 km i timen. Dette er nå håndfaste beviser på viktigheten av sikre veier. Konklusjonen er da at fire-felts veier konsekvent hindrer slike ulykker.

Ved 4-felts vei, unngår en frontalkollisjoner mot lastebiler og vogntog. Dette i motsetning til hva som skjer på 2-felts dårlige veier. Slike frontalkollisjoner krever ofte flere dødsfall pr. ulykke.

Tiltak for å sette en stopper for disse dødsulykker må konsekvent og uten politisk spillfekteri, umiddelbart iverksettes på bred front. Det er nemlig et folkekrav om storstilt bygging av 4- felts veier.

Men å få stortingsflertallet ut av sin ”tornerosesøvn” er imidlertid en verre jobb. Deres virkelighetsoppfatning er så absolutt ikke i tråd med folkeflertallet i denne saken. Folkeflertallet som opplever tragediene daglig.

Hvor skal skylden for disse dødsulykkene plasseres? Leserne får selv felle dommen.

Kapittel 2 - Sviket mot folket