Demokrati? Ja! Men hva slags demokrati?

Representativt demokrati, eller direkte demokrati gjennom folkeavstemninger, der velgerne skal ha siste ord?

Definisjon av ord: d e m o k r a t i (Wikipedia):

Demokrati (av gresk: demos = folk og kratos = makt) er en styreform som baserer seg på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres.

Demokratiets ånd kan ikke innpodes utenfra; det må komme innenfra!” Indira Gandhi

Ordet demokrati betyr folkestyre.

Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land i dag, der folket stemmer inn representanter i en riksforsamling, samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling.

Dette kalles også et liberalt demokrati.

Solon blir regnet som demokratiets oppfinner.

Han virket som statsmann og poet i Athen rundt år 600-500 før Kristus.

Før dette ble Athen styrt av menn fra ledende slekter i lavlandet. På Solons tid var vilkårene modne for en ny maktfordeling.

Athen hadde på denne tiden 5 samfunnsklasser.

Øverst var pentakosiomedimnoi (de som hadde gårder som kunne produsere 500 mål med korn eller produkter av lignende størrelse) og hippeis (de som hadde råd til hester og kavaleriutstyr).

Under disse to overklassene var det så to mellomklasser: zeugitai (de som hadde råd til våpen, og således kunne delta i i infanteriet) og thetes (som ikke hadde råd til dette).

Disse to mellomklassene gikk under fellesbetegnelsen «demos» (folket). Under disse fire klassene kom slavene.

Solon uttalte om demokratiet:

«Jeg gav til demos så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt sin ære, eller forsøkte å ta mer etter den…» «…demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie tømmer…»

Ut fra dette forstår vi at følelsen av en viss innflytelse var viktigere enn en reell maktfordeling, slik vi i dag tenker med begrepet.

Marx beskriver derfor demokrati som en form for diktatur (?), siden det fortsatt er de øvre samfunnsklasser som reelt sitter med makten.

Marxister hevder at dette også er en korrekt beskrivelse av dagens demokratiske stater, siden vanlige arbeidere i realiteten har svært begrenset makt.

De henviser også til erfaringer med kupp i land som blant annet Chile og det mislykkede kuppet i Venezuela i år 2002, hvor demokratisk valgte regjeringer har gått inn for å erstatte kapitalismen med sosialisme.

Henviser her til Kommunistisk manifest, sitat; ” Om vi noensinne hadde fått flertall, ville vi fratatt velgerne deres valgmuligheter som gav oss … flertall!”

Men det er en annen historie!

Ulike demokratibegrep

Det finnes forskjellige definisjoner og inndelinger for politisk demokrati.

Et demokratisk ideal der alle voksne er aktivt involvert i beslutningsprosessen, er sammenlignet av den amerikanske statsviteren Robert A. Dahl.

  • Beslutningsjevnlikhet: Hensikten til hver og en har samme tyngde når man skal fatte kollektive beslutninger.
  • Effektivt deltagende: Under hele beslutningsprosessen har hver og en like stor mulighet til å uttrykke sine ønskemål.
  • Opplyst forståelse: Hver og en skal få tilstrekkelig med tid til å sette seg inn i de spørsmål som skal besluttes.
  • Kontroll over dagsorden: Folket bestemmer selv hvilke spørsmål som skal eller ikke skal besluttes gjennom kollektiv beslutningsdyktighet.
  • Inklusjon: Med folket menes alle voksne som lyder lovene, ikke barn eller gjennomreisende.

Som man ser er prinsippene om medborgerskap og lovlydighet (inklusjon) viktig i Dahls kriterier.

Gjennom en stor del av demokratiets historie var det bare menn, ikke kvinner, som ble betraktet som fullverdige medborgere. Tilsvarende har aldri slaver hatt borgerlige rettigheter.

Barn tilkjennes heller ikke alle medborgerlige rettigheter.

En mer generell beskrivning er formulert av filosofen Karl Popper.

Ifølge Popper skiller et demokratisk samfunn seg fra et ikke-demokratisk (Popper anvender termen «tyranni») ved at det tilbyr midler som de styrte kan avsette de styrende med, og at denne ordning ikke uten videre kan settes ut av spill.[2]

Former for demokrati

Den opprinnelige form for demokrati var direkte demokrati, hvor beslutningene ble tatt direkte av folket.

Denne form for demokrati kjennes stadig i form av bindende folkeavstemminger.

Et problem med direkte demokrati (a) er at folkestemningen kan være meget følsom overfor enkeltsaker, og derved kan beslutningene virke meget vilkårlige.

Det er også svært ressurskrevende (b) å holde avstemminger i alle saker: Valg må organiseres, og hele befolkningen informeres om hva det er de stemmer over.

For å løse dette problemet, samt av hensyn til det upraktiske ved en forsamling av alle borgere i et samfunn, som er vesentlig større og mer spredte enn den gamle atenske bystat, er representativt demokrati i dag det mest utbredte.

I et representativt demokrati velger borgerne et mindre antall folk til å representere seg, og disse representantene tar så beslutningene på borgernes vegne.

Den utbredte bruk av meningsmålinger (c) og fokusgrupper ses på av noen som en trussel mot de fortrinn med hensyn til stabilitet, som det representative demokrati gir i forhold til det direkte demokrati.

Da politikere ikke kan forventes å være helt upåvirket av folkestemningen, forventes det at et moderne samfunn supplerer og begrenser demokratiet med en rettsstat. I en rettsstat er det oppstilt en rekke prosedyrer som skal følges i forbindelse med avgjørelser, og disse prosedyrene er forholdsvis vanskelig å endre.

Det er med til å sikre den enkelte borger mot å bli offer for vilkårlige og midlertidige folkestemninger.

I noen diskusjoner blir selve demokratibegrepet utvidet til også å omfatte de begrensninger som er innebygget i rettsstatsbegrepet.

Dette, skrevet i skråskrift, er hentet fra Wikipedia.

Kommentarer:

(a) ”Folkestemning kan være følsom overfor enkeltsaker”, skrives det. Vel, noen saker engasjerer mer enn andre politiske saker. Det kan man lese ved antall prosenter i selve valgdeltagelsen!

(b) Det kan nok sveitserne svare best på, da de har ekstrem lang erfaring med den direkte demokratiske valgordning og hva som er forbundet med den tekniske avvikling og de økonomiske kostnader.

(c) Meningsmålinger? Dette er den største trussel, da de er lette å manipulere.Vi har ingen garanti for at målingene blir korrekt og upartisk gjennomført. Vi borgere som blir spurt, har ingen bevis for at det vi svarer blir tatt hensyn til av de som gjennomfører både utforming av spørsmålene og mottar svarene. Er vedkommende ærlig? Hvem kontrollerer? Og hvem kontrollerer kontrollørene?

Hva så med Norge?

Norge har hatt 6 -seks- folkeavstemninger siden løsrivelsen fra Danmark. I 1814 fikk Norge en grunnlov, bygget på demokratiske prinsipper som den gang ble ansett for å være meget avansert.

Dette er nå lenge, lenge siden. Norges demokratiske utvikling har siden den gang stått stille, meget, meget stille!

Velgernes demokratiske rettigheter er ikke spesielt fremtredende. Skal vi sammenligne oss med andre avanserte demokratier, må vi på viktige områder her nesten betegne oss som underutviklet.

Hva kommer dette av?

Kan det være at våre ”tillitsvalgte” ,eller valgte politikere, er så fornøyd meg seg selv at de overhodet ikke kan tenke seg at velgerne direkte kan ha noe å fortelle dem?

Eller tviholder partipolitikerne på denne makten vi har delegert dem ved valget, og dermed overhodet ikke ønsker å miste denne makten igjen?

Har de fjernet seg fra oss etter en gang å bli valgt inn i ”styre og stell” og føler seg etter hvert hevet over oss? Eller er kun politikk ikke annet enn kunsten å kunne lyve i rett tid?

Håper inderlig ikke det ligger en skjult agenda bak de norske politiske partiprogrammene.

Spør man partipolitikerne om hvorfor folkeavstemminger, som i Sveits, ikke er nedfelt i deres partiprogram, svarer de gjerne: ” Det er for tungvint, for komplisert , for kostbart. Det tar for lang tid å gjennomføre. Folk har ikke greie på sakene, som til dels kompliserte lovforslag. Kanskje mener de at nordmennene mangler sunt bondevett?

Om så er: Takk for denne oppløftende undervurdering! Tviler de folkevalgte på sine egne velgeres dømmekraft? De gir jo indirekte utrykk for at de har null tillit til velgernes dømmeevne i viktige samfunnsspørsmål. For dem er det urealistisk at ”sunt bondevett” finnes i den norske befolkning! All avgjørelse skal kun avgjøres av våre ”folkevalgte” på kommunal – fylkes – og stortingsplan!

Man får høre av en politiker i den neststørste byen i Norge, en politiker fra ”mellom- partiene” eller ”sosialisme – light” (som også har vært ordfører!) svare på spørsmål om folkeavstemminger:

…Vi har ikke tradisjon for folkeavstemminger her i Norge, slik de har i Sveits.

Tradisjon i Sveits, men ikke i Norge, og total stillstand i norsk forfatningsutvikling?

Så sant! Så sant! Før 17. mai ble markert og feiret som tradisjonell nasjonaldag, var det heller ikke tradisjon å gå i folketog med flagg og fin stas, ei heller var det tradisjon med Fotball-VM eller Eurovision Song Contest, siden disse tidligere ikke fantes eller var ”oppfunnet”. Lignende eksempler er det mange av.

Alle tradisjoner må nok ha en ”fødsel”, ikke sant herr (tidligere) bergensordfører?

”Folk pleier å spotte det de ikke skjønner.” Goethe

Sveits som forbilde?

Tungvint? Ja! Norge kan ikke sammenlignes med Sveits (184,63 innb./km2), når det gjelder befolkningstetthet, men gjerne etter densitet. Sveits: 7.623.438 innb. og Norge: 4.999.743 innb.(14,4 innb./km2). Norge er et langstrakt land med delvis spredt bebyggelse. Dermed trengs det moderne teknologi for å gjennomføre folkeavstemminger, gjøre dem så lite kostbare som mulig. Videre må de gjøres lett tilgjengelig for velgere i alle aldre, rask og effektiv. Avviklingen må gjennomføres med høy grad av sikkerhet, like sikkert og lett som å overføre penger fra bank til bank!

Det representative demokratiet har den svakhet at man, etter å ha avgitt sin stemme, blir umyndiggjort i 4 -fire år (enten kommune -, fylkes- eller stortingsvalg), uten mulighet til å korrigere de tillitsvalgte man har avgitt sin stemme til. Dersom de valgte politikere skulle bruke, eller i verste fall, misbruke sine politiske verv eller mandat mot de som har valgt dem, vil det være umulig å korrigere dem, eller i beste fall avsette dem.. Misbruk av tillit kan f.eks. være avdekking av sexskandaler, korrupsjon eller tilløp til korrupsjon, økonomisk kriminalitet, sløsing med offentlige midler, brutte valgløfter osv. Otto von Bismarck sa en gang: ”Aldri lyves det så mye som før en valgkamp, under en krig eller etter en jakt!

Velgerne vil, naturlig nok, reflektere slik: «Det nytter ikke at vi går og stemmer. Politikerne gjør allikevel som de vil. De tar ikke hensyn til oss velgere. Vi har for lite eller ingen innflytelse. Vi kan ikke nå de politikerne vi har stemt på. Vi har ingen klageinstans å henvende oss til når politikerne ikke duger”. Og: ”Politikerne bare lover og lyger!”.

Det er uttalelser som disse o.l. man vil få høre fra alle kanter i befolkningen, og fra alle politiske avskygninger. Dette er svært alvorlig for en videre demokratiske utvikling.

Dette er en stor svakhet i det representative demokrati. Da dukker det opp politikerforakt, og denne vil bare øke i omfang. Dette vil så resultere i et stort antall ”sofavelgere” (eller har politikerne tenkt å tvinge velgerne til å stemme?). Forholdet vil resultere i svak valgdeltakelse, i takt med brutte valgløfter. Det vil bli en utbredt velgerforakt, noe som vil bety en fare for demokratiet, med tanke på hvor mange som kommer å stemme blankt.

Man er dessuten nødt å stemme på et parti og dets program, enten man nå er enig i den politikken som føres, eller bare 10, 25, 38, 60 eller 99,99 % av partiprogrammet.

Trenger vi da i det hele tatt politiske partier?

Det finnes få mennesker som er så 100 % samfunnsengasjert, at de vil strebe etter stor politisk makt. Men ønsket om å være partimedlem er legitim, og det å engasjere seg i ett eller annet politisk parti, å være tilknyttet en bestemt politisk fløy, er bra.

Man tenker uvegerlig på ”streberne” som har partiboken i orden, eller på hvor mange politiske broilere med liten livserfaring det finnes i de forskjellige politiske partiene i Norge. Det resulterer i et amatørmessig politisk håndverk, og knapt noen er ansvarlig for at ting går galt!

Dette betyr ikke at den store del av befolkningen er totalt politisk sløv, eller likegyldig overfor den hverdagspolitikk som blir ført. Slik mangel på folkelig engasjement forekommer kun i et diktatur. Eller?

De politiske partiene skal bestrebe seg på, konkurrere seg imellom, å føre en ide-kamp. De skal strides om lovforslag om å gjøre livet lettere og mer rettferdig for folk flest. De skal komme med konstruktive politiske forslag, og de skal informere om sine standpunkter de har inntatt, for best mulig å kunne løse de samfunnsproblemer som har oppstått, eller kan oppstå.

Under valgkampen skal de samtidig informere og fortelle oss om:

  • Hva de har gjort, politisk sett, det siste valgår
  • Resultatene av den førte politikk
  • Og hva de vil gjøre av praktisk politikk i kommende valg

Velgerne er slett ikke interessert i å høre fra et politisk parti hva ”gal” politikk de andre politiske partiene har ført, eller ikke ført, i forrige valgperiode. Å rakke ned på motstanderne fører i lengden sjelden til den politiske gevinst de hadde ventet seg. Alle politiske partiene får selv rapportere om egen status quo! Det virker som om samtlige partier følger en klar og grei linje: Ta æren for når noe går godt, og legge skylden over på andre når noe går galt.

Vi velgere er tenkende vesener, vi òg! Vi ønsker resultater som er rettferdige og positive for hele den norske befolkning. Samtidig ville det være en betimelig påminnelse til politikerne i Stortinget om at de ikke må bevege seg altfor langt bort fra det velgerne vil.

I et direkte demokrati kunne vi velgere selv avgjøre de politiske sakene – lovene – uten den utidige innblandingen av politiske partistrateger. Og takk, gjerne uten ”valgflesk”!

Lover som det er dissens om, både i partiene og befolkningen

… skal velgerne ha siste ord!

Velgerne skal, som siste instans, avgi sin dom over lovene som skal vedtas.

Bismarck skrev følgende om vedtatte lover: ”Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.

Det vil gi selve demokratiet et mangfold, en dynamisk spennvidde, uten å binde til seg en bestemt politisk yrkesgruppe, eller konstellasjon, som tilfellet er i dag.

Hver av oss velgere er valgbare. Alle kan bli valgt inn i kommunestyret / regionalparla-mentet eller Stortinget.

Man må være norsk statsborger, ikke dobbelt statsborger vel å merke, for å gå til valgurnene og bli valgbar i kommune, region eller Stortinget ved folkeavstemninger.

Folkeavstemninger: Sveits som foregangsland?

Sveits er foregangslandet med hensyn til gjennomføring av folkesuverenitet. Der har velgerne selv hånd om å avgjøre store og mindre store politiske saker gjennom alle politiske ledd i det offentlige liv. Det er et land uten partiregjeringer og ministerkriser, med folkeavstemming som høyeste kontrollmyndighet.

Dette gjelder både i selve den landsomfattende forbundsstaten, kantonene (kan sammenlignes med norske fylker) – og Gemeinden (kommuner).

De har i Sveits følgende folkeavstemminger

i dag stort sett elektronisk valg (E-valg)

  1. Den obligatoriske folkeavstemming, der er man pliktig å delta.
  2. Den fakultative folkeavstemming, frivillig deltakelse.
  3. Den folkeinitiativmessige, som fører til en folkeavstemming.
  4. Enkelmenneskets initiativ, som også kan føre til folkeavstemminger

1)- Den obligatoriske folkeavstemming (referendum):

Det er her obligatorisk å stemme, man er altså pliktig å avgi sin stemme. Denne ordningen gjelder først og fremst ved alle grunnlovsendringer, på nasjonalt plan, forbundsstaten, (Eidgenossenschaft = Edsforbund) – Bund-delstatslover.

Ordningen brukes også i grunnleggende kommunale saker og/eller ved organisasjonsspørsmål.

Obligatoriske folkeavstemminger gjelder ved alle de grunnlovsensendringer som myndighetene framsetter, eller som blir forlangt, ved innsamling av 50 000 underskrifter av sveitsiske stemmeberettigede. Det er nok at 8 av de 22 kantonene (regionene) forlanger dette. Ansvaret for gjennomføringen og at tidsfristen blir overholdt, har kantonene. Spesielt i Zürich står de obligatoriske folkeavstemningene (referendum) meget høyt, både når det gjelder grunnlovsendringer som fylket eller regionrådet (Kantonsrat/fylke) vil ha avviklet, og det som måtte føre til endringer i utgiftsposter på fylkes/regionalplan. Dette er av stor interesse når det gjelder bruk av skattepenger av en bestemt størrelse.

2)- Det fakultative referendum:

Hvis noen i Sveits skulle forlange et fakultativt referendum på nasjonalt plan, Bund), vil det kreve underskrift av 30 000 stemmeberettigede over en grunnlovsendring, men denne form for avstemning er ikke under noen omstendighet på samme nivå som det obligatoriske referendum.

Til og med vanlige lovvedtak i nasjonalforsamlingen kan det kreves folkeavstemming for, også her med 30 000 underskrifter. Her har altså folket et slags absolutt veto overfor sine representanter i nasjonalforsamlingen.

På fylkes-/ regionalplan (Kantonal) gjelder de samme prinsippene. De tre formene for velgerrettigheter trenger 5 000 stemmeberettigede underskrifter for å fremkalle et slikt referendum. Dette gjelder også hvis spørsmålet dreier seg om bruk av skattebetalernes penger til bestemte prosjekter eller formål. (Årlige utgifter fra 2-20 mill.S.fr. tilsvarer 12.357.000 – 123.574.000 norske kroner, ifølge valutabørsen 13.03.2012). Det er en forutsetning at skattebetalerne også her skal ha siste ord før den endelige avgjørelsen tas.

3)- Folkeinitiativ: (Volksbegehren)

Det er nødvendig med et visst antall innsamlede underskrifter (5 000). Dette gir rett til å framsette forslag som de valgte organer behandle og forelegge etter en folkeavstemming.

Forslagene til forandring kan gjelde grunnloven på nasjonalplan (Bund), fylkes-/ regionalplan (Kantonal) eller kommunalplan (Gemeinde).

Den praktiske framgangsmåten er da tilpasset lokale forhold, bl.a. størrelsen på de administrasjonsenhetene det dreier seg om.

Spørsmålet blir da: Hvordan vil en så radikal gjennomføring av folkesuverenitetens prinsipp virke i praksis?

Et faktum som vel er kjent for de fleste, er at sveitsernes demokrati i praksis har vist seg mer stabilt og solid i enhver henseende enn noe annet statssystem i vår tid, og det gjelder forholdene i landet i sin alminnelighet.

4)- Enkeltmannsinitiativ:

Men også en enkelt stemmeberettiget kan på fylkes-/regionalplan (Kantonal) fremkalle en folkeavstemming, hvis vedkommende klarer å få støtte av 60 medlemmer av fylkes-/regionalrådet (Kantonsrat).

Folkesuverenitetens hjemland : Sveits.

Det sveitsiske demokratiet har i praksis vist seg mer stabilt og solid i enhver henseende enn noe annet statssystem i vår tid. Den sveitsiske samfunnsformen er i seg selv så interessant at det er skrevet kilometer med bøker om dette landet.

Det har vært en lang utvikling, med blant annet en intens politisk folkeoppdragelse gjennom mange år, og sveitserne har i utpreget grad bygget på særpregede, historiske tradisjoner. Da er spørsmålet om vi velgerne her i Norge ønsker reformer vi kan bruke for å øve tilstrekkelig press på våre valgte representanter for å få dette igjennom. Eller er det, uten videre, vanskelig å overføre den sveitsiske praksisen til Norge? Eller er vi rett og slett modne for denne demokratiske reform og maktspredning?

Uansett virker folkeavstemminger i praksis som en formidabel og effektiv kur mot alt som heter sentralisering og maktkonsentrasjon og en reell utbygging av folkestyret.

Kommunene har en meget selvstendig stilling overfor sine kantoner (fylkesting), mens kantonene igjen står i en lignende selvstendig stilling overfor forbundsstaten.

I tillegg til dette sterkt utviklede, lokale selvstyre, har sveitserne også noe som kan betegnes som en personlig maktspredning, en desentralisering på det individuelle plan.

I Sveits sitter ikke enkeltpersoner og dominerer på toppene i samfunnsorganene i samme grad som i Norge, verken i regjering, organisasjoner, eller lokale styre-organer. Spør man en forbipasserende sveitser på gaten i Zürich eller Genève om hva Bundespresidenten heter, vil man få til svar: «Beklager, det vet jeg ikke!»

Se litt på hva stillingen til presidenten i Sveits innebærer. Det er jo en delstatsrepublikk, og presidenten fungerer som regjeringssjef. Det er som Dagfinn Flem formulerte det:

”Det sveitsiske demokrati er landet uten partiregjeringer og ministerkriser, med folkeavstemminger som øverste kontrollmyndighet.”

Blir dette en sterk maktkonsentrasjon, som f. eks. i USA?

Nei, absolutt ikke! For å unngå noe slikt nemlig, sitter den sveitsiske presidenten ikke lenger enn ett år i sitt embete.

Han kan heller ikke gjenvelges. Vanligvis rykker visepresidenten opp neste år, og det er vanlig at alle statsråder som blir sittende lenge nok, i sin tur rykker opp som president.

Heller ikke i egenskap av regjeringssjef har den sveitsiske presidenten noen maktposisjon eller noe eget ansvar framfor de andre statsrådene.

Han fungerer nærmest som ordfører – møteleder – og tilrettelegger arbeidet. Det finnes i Sveits ikke noe som svarer til våre begreper som: ”Regjeringen Bondevik” eller ”Regjeringen Stoltenberg”.

Dette kommer av at den sveitsiske regjeringen ikke er politisk ansvarlig, i den betydningen vi legger i ordet.

Den kan ikke stille kabinettspørsmål eller oppløse parlamentet, for så å tvinge igjennom en politisk sak. Den bøyer ganske enkelt av for avgjørelsene i Forbundsdagen, Parlamentet, men så kan den heller ikke kastes. Det oppstår dermed aldri noen regjeringskrise i Sveits!

Det er i alt 7 statsråder som velges av nasjonalforsamlingen for en valgperiode på 4 år. De største partiene er omtrentlig representert etter mandattallet. Dette er ikke noen stivbeint praksis.

Regjeringen består på denne måten av utvalgte folk fra forskjellige partier. Det er dessuten slik at noen av de gamle statsrådene alltid fortsetter. På en måte blir det aldri helt noe regjeringsskifte. Derfor eksisterer det en ubrutt regjeringstradisjon og et ubrutt erfaringsgrunnlag fra mer enn hundre år tilbake.

Om denne regjeringen i det hele tatt ikke har noen makt til å presse sin politiske vilje igjennom, har den på grunn av sin erfaring og dyktighet desto større innflytelse.

På lengre sikt har den nok i virkeligheten mer å si enn tilsvarende regjeringer i land med parlamentarisk regjeringspraksis.

Hva for en virkning har dette på partivesenet?

At dette også har en dempende virkning på hele partivesenet, er det ingen tvil om. Sveits har omtrent de samme partiene som i Norge, men der er det ikke aktuelt med en kamp om regjeringsmakten, på samme måten som hos oss.

Heller ikke er presidentembetet noen større partipolitisk gevinst.

Dessuten tar velgerne direkte avgjørelsen gjennom folkeavstemmingene. Nettopp dette er meget viktig: at det blir vanskeligere å friste med altfor store løfter og fete agn i valgkampen, som omtalt tidligere i innlegget. Velgerne biter rett og slett ikke lenger på dette mer.

Konkurransen de sveitsiske partiene imellom er i høyere grad enn i Norge en idé-kamp, en strid om selve det politiske idégrunnlaget. Hvis man skulle sammenligne med andre typiske demokratier, kan man langt på veg belyse forskjellen slik:

  • I USA er det en maktkamp mellom maktpartier, uten stor særlig stor forskjell i idégrunnlaget.
  • I England er det en maktkamp mellom idépartier.
  • I Sveits er det en idékamp mellom idépartier.

Typisk i dette bildet er da også en påfallende stabilitet i partistilingen i Sveits, fra valg til valg. For mange år siden refererte Dagfinn Flem i en bok, partistillingen i Sveits i 1934.

Til sammenligning har han fått tallene fra førti år etterpå, i 1974, og utviklingen for de større partiene i Nasjonalrådet ser da slik ut:

1974 1934
Frisinnede demokrater 49 52
Kristelige demokrater 44 44
Arbeiderpartiet 46 49
Borgerpartiet 23 30

Borgerpartiet er i årenes løp blitt splittet, (som Venstre-DLF 1972) og noen mandater er derfor blitt fordelt på småpartier.

Kommunistene, som ikke var representert i 1934, har nå fem mandater, og dette forklarer antakelig den lille svingningen nedover for Arbeiderpartiet.

Folkeforførere, agitatorer, og pressens rolle

Det er sikkert mange her i Norge, spesielt de som er «allergiske» overfor alt som smaker av maktfordeling og direkte demokrati, som nok umiddelbart høyt ville skrike: ”Det norske demokratiet er i fare. Velgerne vil komme til å bli et lett bytte for tale- og skriveføre agitatorer, og avgjørelsene i folkeavstemmingene kommer til å bli deretter!”

Si meg hvilken presse du har, så skal jeg si deg hva slags land du bor i

Her er det nok å henvise til sveitsisk presse. Sammenlignet med den norske er det som natt og dag. Den norske pressen har, etter manges mening, politisk slagside. Hvis den norske pressestand hadde vært et skip, ville den hatt slagside på babord side. Det ville resultert i at skipet hadde gått rundt og rundt i det uendelige. Opptil 80% av mediafolkene innrømmer da også at de stemmer sosialistisk! Unnskyld Norge, men det er en realitet. Egentlig er situasjonen enda verre: Her jatter mediene med makthaverne! Og dette vet journalistkollegene i resten av Europa òg. Eller er det som Lord Northcliffe skrev:

Journalistikk er å forklare andre hva man selv ikke forstår.”

Hva med de sveitsiske mediene?

Finnes det i hele avisverdenen noe så nøkternt som den sveitsiske presse? Neppe! Noe så knusktørt finner man ikke noen steder i verden, ikke i noen aviser; her er det kun fakta, rene fakta!

Egentlig er det vel slik at pressen gjenspeiler innstillingen hos dens lesere.

Slik er det også i Norge, men hos oss virker det som om journalistene i sin alminnelighet har fått meget dårlig ”journalistisk oppdragelse” i de journalistskolene de har gått på.

… i sømmene til den sveitsiske presse…!

I Sveits er det ingen sprakende titler over hele førstesiden om de siste skandaler!

Det er ofte mer et spørsmål om hva slags stoff som ”selger.”

Sjelden eller aldri blir det avbildet en lettkledd og brystfager filmdiva i de sveitsiske avisene (finnes kun i salg i spesiell kiosklitteratur).

Fra første side og utover er det spaltevis med argumentering om saker og problemer, om avsluttede og forestående valg og folkeavstemninger i stat, kantoner og kommuner.

I Sveits er tidens problemer i verden enda simpelthen det de i avisene kaller godt stoff!

Vil slike tilstander gi agitatorer eller folkeforførere fritt spillerom?

De måtte nok finne seg andre beitemarker!

Her vil det ikke være noe stort eller lett spillerom. Det ville ikke bli gitt store muligheter til å trenge igjennom folkefornuftens lydmur!

Agitatorene ville ikke få lett spill i Sveits.

Virkninger fra hyppige folkeavstemminger i den sveitsiske hverdag

Mye mer kunne vært skrevet om Sveits, med sine særpregede folkeavstemmings- tradisjoner. Først og fremst gjelder dette den økonomiske soliditet, en høyt aktet rettssikkerhet og gjennomført åndsfrihet. Slike forhold gir ikke bare spillerom for sterke indre motsetninger i nasjonen. Det åpner også døren for flyktninger og asylanter, hvor mange av de som tas inn, blir innvilget søknaden gjennom folkeavstemmninger.
Likevel får man det bestemte inntrykk at det er med største forsiktighet de får komme inn, og da kun til midlertidig opphold i landet.

Alle utlendinger som bor og oppholder seg i Sveits i 10-12 år, kan etter det søke om å få innvilget et sveitsisk statsborgerskap. Det er dog ingen automatikk i å få det. En plettfri vandel og gode språkkunnskaper er her helt klart en forutsetning og en selvfølge.

Flyktninger og asylsøkere som tas i mot i Sveits, får ikke automatisk sveitsisk statsborgerrett. De sendes tilbake til opprinnelseslandet igjen, så sant den politiske situasjon i hjemlandet forandrer seg til det bedre. Det er ingenting som heter ”ikke returnerbar.” FN – UNHCR Flyktningsrådet gir gjerne det inntrykk at de ikke ønsker å avskaffe flyktningstrømmen, da de selv lever av denne flyktningindustrien.

Den alminnelige arbeidsinnvandring, dens økning eller reduksjon, blir fastsatt gjennom folkeavstemninger, akkurat slik som alle andre sensitive og stridbare politiske spørsmål.

Sveits er en delstat. Landet har en federal statlig struktur.

Sveits har fire offisielle språk: tysk, fransk, italiensk og retoromansk, samt to ikke-statlige religioner luthersk / kalvinistisk – protestantisk og romerskkatolsk.

Landet har et grunnsolid forsvar, bygget på et meget sterkt hjemmevernprinsipp, som igjen er kombinert med en sterk nøytralitet. Dette er fastsatt i forfatningen, slik at sveitserne må ha folkeavstemming før de, av egen fri vilje, går med i en krig. På den annen side trer et bombesterkt forsvar i øyeblikkelig funksjon mot en angriper.

Hvis man leser gjennom Bundesverfassung der Schweizerischen Eidgenosssenschaft og Verfassung des Eidgenössischen Standens Zürich (Kantonsverfassung), vil man se nesten hver eneste lovtekst, som fotnote. Her står det:

“Godkjent, forandret eller forkastet gjennom folkeavstemming, og datoen for avgjørelsen.”

FN- medlemskap Ja – Nei !

Når det gjelder det mellomfolkelige samarbeidet, er det grunn til å minne om at sveitserne etter første verdenskrig egentlig var det eneste folk som med full bevissthet sluttet seg til det tidligere Folkeforbundet.

Det skjedde nemlig ved folkeavstemming.

Andre nasjoner burde ha tatt saken like alvorlig, og da ville nok også resultatene blitt annerledes.

Da hadde det nemlig vært sant at det sto en verdensopinion bak.
Det er det eneste grunnfeste som virkelig kan gi en slik organisasjon styrke og, ikke minst, livets rett.

I det nye forbundet De Forente Nasjoner, vil Sveits ikke være med (inntil for noen år siden, da de sa ”Ja”, etter en folkeavstemning naturligvis) bl. a. fordi stormaktenes vetorett den gang ble betegnet som udemokratisk og uforenlig med nøytralitetsprinsippet.

Sveits – en idealstat?

Dette folkeavstemmingslandet må naturligvis, like lite som andre land i verden, for all del ikke oppfattes som noen idealstat. En slik finnes ikke.

Men folkeavstemminger gir oss vanlige folk endelig frihet, friheten til å kunne bestemme over de lovene som skal vedtas og som rammer eller tjener oss i hverdagslivet.

Det er nok også slik at enkelte ser det som en plage med alle disse folkeavstemmingene. Dessuten er vi mennesker ikke bedre enn at jo tryggere vi får det i det ytre, desto lettere skaper vi oss vanskeligheter i det indre. ”Ofrer du friheten for å oppnå trygghet, vil du snart finne at du ikke har noen av delene.” (Sitat fra Nemesis i VGD, 03.10.2006)

Men man må i alle fall ha lov til å konkludere med at om noe samfunn virker solid og sunt, så må det være det sveitsiske. Blir det færre lovbrudd i et land der innbyggerne stemmer over lovene de selv vedtar?

Det skulle i alle fall ikke være egnet til å skremme noen fra en utvikling i retning av et utvidet folkestyre gjennom folkeavstemminger.

Er folkeavstemminger, som i Sveits, noe for oss i Norge?

Noen påstår at forholdene i Sveits er så spesielle at det er vanskelig å overføre folkeavstemmingsordninger derfra direkte til Norge.

Ikke fra en dag til den andre, men gradvis. Det kunne først etableres et pilot-/ pionerprosjekt i f.eks. en kommune som Os, med to eller tre avstemninger pr. år. Så kunne man øket folkeavstemmingene etter hvert, i takt med folkets behov og forventninger. Den enkelte mann og kvinne ville så se resultatene av sin avstemming, at de ble hørt og tatt hensyn til, ikke bare som ”stemmekveg” hvert fjerde år. De ville telle i hverdagslivet, ha innflytelse når lovene i kommunen skulle vedtas, enten lovforslagene kom fra det sittende regjerende flertall, fra en samlet opposisjon eller forslag fra velgerne selv. Når velgerne så har talt, forstummer alle protestene. Velgerne har selv fått det siste ord!

I en folkeavstemming er det slik at man noen ganger er med i det store flertallet av velgere. En annen gang er man i mindretall. Slik virker direkte demokrati. Derfor er det en viktig side av folkeavstemmingene at det overalt er velgerne selv som med et visst antall underskrifter kan reise krav om avstemming når det gjelder lovvedtak.

Forbundsforsamlingen krever f.eks., som tidligere omtalt, bare minimum 30 000 underskrifter. Dette at kravet om avstemming kommer fra velgerne selv, er prinsipielt sett det riktige. Det er også noe som vil tvinge seg fram i Norge, i morgen, eller aller helst i går!

Hvor i Skandinavia står man nærmest det direkte demokrati?

Danmark! Blant alle de nordiske statene er de kommet lengst i så måte. I Grunnloven har de tre forskjellige bestemmelser om folkeavstemminger:

  • § 88 bestemmer at alle grunnlovsendringer må vedtas i en folkeavstemming. Det kreves da ikke bare flertall, men kvalifisert flertall. Minst 40 prosent av de stemmeberettigede må ha stemt for endringen, om den skal få gyldighet.
  • § 20 gjelder overføring av statsmyndighet til internasjonale instanser, f. eks. EU. Endelig vedtak i Folketinget krever 5/6 flertall. Ellers må det forelegges velgerne.
  • Til forkastelse av et folketingsvedtak kreves det da ikke bare flertall av nei-stemmer, men at disse utgjør minst 30 prosent av de stemmeberettigede.
  • § 42 bestemmer at en tredjedel av representantene i Folketinget kan kreve et lovvedtak forelagt velgerne i folkeavstemming. Til forkastelse av vedtaket fra velgernes side kreves også da et flertall nei-stemmer som utgjør minst 30 prosent av de stemmeberettigede.

Og vi i Norge?

Vi må kunne innføre disse tre formene for desisiv, avgjørende, folkeavstemminger. De norske politikerne vil nok her stå overfor et dilemma.

Man skal uforferdet angripe problemene, men man må være forberedt på at de slår fra seg!” – Piet Heine dansk filosof.

Særlig viktig er de bestemmelsene om at et mindretall i Stortinget skal kunne appellere et lovvedtak inn for velgerne, da det ikke er mulig å oppløse Stortinget.

Når velgerne kan velge folk inn i kommunestyre, regions- / fylkesparlament, eller Stortinget, burde de også kunne velge dem ut igjen, og ikke vente i fire år for å gjøre dette. Når de folkevagte ikke oppfyller folkets forventninger, burde de avsettes med mistillit i en folkeavstemming.

Dette er selve sikkerhetsventilen mot maktmisbruk fra et tilfeldig stortingsflertall som ikke svarer til et velgerflertall, men ofte bygger på tilfeldige, lokale virkninger av valgloven.

Så grunnprinsippet!

Det er her lagt vekt på å vise hvordan velgerne i praksis har vist før i tiden, og også i framtiden vil komme til å vise: evnen til å treffe avgjørelser som må sies å være vel begrunnet, også i de tilfeller man ikke kan være enig med dem. For å komme til kilden er det derfor viktig også å gå mot strømmen.

Dette er grunnleggende viktig, men sett fra et demokratisk synspunkt tross alt ikke det aller viktigste.

Husk hva en kjent statsmann en gang uttrykte, som et paradoks:

Heller et fritt styre, enn et godt styre.

De sterke vil ha frihet. De svake vil ha likhet. Brorskap er det ikke mye rift om.” – M.L.Paludan.

Så er det spørsmål om hvor samfunnets høyeste myndighet hører hjemme i et demokrati. Under den sveitsiske forfatningskampen for over hundre år siden uttrykte den kjente politikeren Diaz det slik:

Jeg kjenner bare én grunnsetning å gå ut fra. Det er folkesuvereniteten. Suvereniteten er den høyeste.

Hans vilje er lov. Men nå taler noen om en representativ suverenitet, som ikke er noe annet enn oppgivelse av den.

Den som delegerer, er ikke lenger suveren, og jeg påstår at der hvor et stort råd beslutter lovene, er forfatningen en løgn.

Det forekommer meg at prinsippene …grunnvollen, vil gli bort under oss.

Som sådan vil man gi avkall på folkets beste. Men det er ikke spørsmålet om dets beste, men om dets rett, om det som tilhører folket.

Man har erklært folket myndig. Gir man det i << Det Store Råd >> en fogd, så er det ikke lenger myndig.

Kilde:
Bundesverfassung der Schweizerischen Eidgenossenschaft, Verfassung des Eidgenössischen Standes Zürich (Kantonsverfassung) Zürcher Bürgerbuch, Skrifter og utrag fra “ Desisiv folkeavstemninger “ erfaringer fra Dagfinn Flem. Særtrykk fra Sunnmørsposten 1974.

En demokratisk rettsstat. Fremskrittspartiets prinsipp-og handlingsprogram 2005 – 2009

Fremskrittspartiet ser klare svakheter ved vårt demokrati. Det er ønskelig med et system der velgerne gjennom folkeavstemninger får direkte, avgjørende beslutningsrett, samt vetorett mot avgjørelser som treffes i politiske organer.

Fremskrittspartiet ønsker:

– Arbeide for et system der folket gjennom folkeavstemminger får direkte besluttningsrett, samt vetorett mot avgjørelser som treffes i politiske organer.

At borgerne skal kunne kreve spørsmål avgjort ved folkeavstemminger ved at det samles inn underskrifter fra minst 10 prosent av de stemmeberettigede innbyggerne til støttet for kravet, eller ved at minst 1/3 av medlemmene i storting, fylkesting eller kommunestyrer forlanger folkeavstemming.

– At folkeavstemmingers prinsipp gjelder om simpelt flertall, dvs. flertall av de avgitte stemmer.

Så, endelig vil jeg gjerne nevne det en av de øverste ledere i Røde Kors sa i et intervju i begynnelsen av året (02.03.2005) til Dagbladet, gjerne med det forbehold at dette intervjuet er riktig gjengitt. Det var før de ”Rød-Grønne” tok over makten i Norge i høsten samme år. Jeg siterer:

Spørsmål fra journalisten: ”Hva er det verste en norsk politiker kan gjøre, Jonas Gahr Støre?

– Politikkens oppgave er å drive fram forandringer, forankret i folks behov og forventninger. En politiker som mister forankringen i kretsløpet som går fra folkets mandat til levering av resultater, blir vektløs. Politikeren må aldri overvurdere folks kunnskap … og aldri undervurdere folks klokskap … !

Dette høres meget intelligent og fornuftig og dyktig ut, herr J. Gahr Støre, men dette sa du nok før du ble utenriksminister i den ”Rød – Grønne – Regjering!”

Winston Churchill skrev dette om politisk dyktighet: ”Politisk dyktighet er å forutsi hva som vil skje i morgen … neste uke … neste måned … og neste år – og etterpå kunne forklare hvorfor det ikke skjedde!

Har nesten lyst å ta med denne anekdoten som handler om politikere skal gjøre det beste – eller – det godt for velgerne sine.

Politikerne skal ikke gjøre det godt for folk, men gjøre det rettferdig! Godt kan være så mangt.

Ofte hører man: «Det er en god politiker! Helt til neste sving da vedkommende ble avslørt som korrupt, sexfiksert, grådig og maktsyk!»

Eller man kan høre uttalelser som dette:
«Dette politiske partiet har en god politikk overfor eldre, barn, skole, sykehjem, rettsvesen, samferdsel osv. Det er en god politiker. Det føres god partipolitikk. Det er et godt menneske..!»

Alt er relativt egentlig, eller er det ikke det?

Hvis det står en ung mann ved siden av meg på trappen ved utgangsdøren med et gevær i hendene, og skyter sin bestemor på 500 meters avstand, vil jeg påstå at han er en god skytter, men akkurat et godt menneske er han vel ikke!

For lokalpolitikere ønsker jeg å anbefale å besøke kommunen Bülach, 20,8 km nord for Zürich. Der ville de fått en grundig orientering om hvordan det bl.a. gjennomføres kommunale folkeavstemminger.

Kanskje klarer ikke politikerne, verken i Norge eller i resten av Europa, å ta innover seg at det direkte demokrati kommer å bli mer og mer aktuelt som politisk redskap. La befolkningen delta aktivt når lovene skal vedtas, eller ønsker de ”arabiske vår- tilstander”, med revolusjon og blodbad?

Der var Günther Grass (Nobelprisen i litteratur) før sin tid og forutsa mer bindende folkeavstemminger i det nye Europa. Eller er det slik at politikerne ikke klarer å tilpasse seg nye tider?

Om dette skrev George Burns meget fortreffelig:

Jeg har vanskelig for å venne meg til de nye tider. Jeg kan huske da luften var ren, og sex var noe skittent!

Artikkelforfatter: R. E. Kronenberger, tidligere medlem i Frp Os # 2249209, meldte seg ut av partiet våren 2008, på grunnlag av to bestemte politiske saker.

Kilder:

  • Wikipedia 2012
  • Bundesvefassung der Schweizerischen Eidgenossenschaft
    Verfassung des Eidgenössischen Stades Zürich [Kantonsverfassung 1976
    Zürcher Bürgerbuch 1976
  • Dagfinn Flem særtrykk fra Sunnmørsposten 1974
  • Dagfinn Flem særtrykk fra Sunnmørsposten 1974
  • Fremskrittspartiets handlingsprogram 2005 -2009
  • Dagbladet 2005

Politiske partier som er representert i det Sveitsiske Parlament i Bern:

Name der Partei Ausrichtung

Sitze im Nationalrat

Sitze im Ständerat

Sitze im Bundesrat

Bürgerlich-Demokratische Partei (BDP) bürgerlich, wirtschaftsliberal, konservativ, Mitte-rechts

9

1

1

Christlichdemokratische Volkspartei (CVP) früher Katholisch-Konservative Partei (KK) christdemokratisch, bürgerlich, breites Spektrum von leicht links der Mitte bis klar rechts

28

13

1

Christlichsoziale Partei Obwalden (CSP) christdemokratisch, Mitte (Kanton Obwalden)

1

Evangelische Volkspartei (EVP) evangelisch, wertekonservativ, ökologisch, Mitte

2

FDP. Die Liberalen (FDP) bürgerlich, wirtschaftsliberal, gesellschaftsliberal, Mitte-rechts

30

11

2

Grüne Partei der Schweiz (GPS) ökologisch, pazifistisch, feministisch, links

15

2

Grünliberale Partei (GLP) ökologisch, wirtschaftsliberal, gesellschaftsliberal, Mitte

12

2

Lega dei Ticinesi (Lega) isolationistisch, konservativ, stark rechts (Kanton Tessin)

2

Mouvement Citoyens Romands/Genevois (MCR/MCG) Protestpartei, populistisch, gegen Grenzgänger, Romandie (von Bedeutung nur in Kanton Genf)

1

Parteilose

1

Schweizerische Volkspartei (SVP) rechtspopulistisch, nationalkonservativ, teils wirtschaftsliberal, isolationistisch

54

5

1

Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SP)

 

Fra AKP-ML og kommunistene til Arbeiderpartier over til Venstre, Sentrum og Høyre, til ekstrem Høyre eller nasjonalistisk: Alle disse politiske partier og kulører finner en og de er alle representert i det sveitsiske politiske landskap. Ingen er utelukket. Tross det, har velgerne allikevel siste ord, da alle avstemminger er tverrpolitisk. Sånn skal det være.

Noen linker:

Folkeavstemning i landskommune / Landsgemeinde i Glarus i Sveits

Her holdes det ”open air,” der velgerne skal avgi sin stemme ved å rekke opp hånden. Man skal her stemme over lovforslagene som blir lest opp! Hele området der denne folkeavstemningen avholdes er inngjerdet, og alle velgerne må vise ”labb”, at de har stemmerett!


Foto: Adrian Sulc, Abstimmung an der Landsgemeinde am 7. Mai 2006 in Glarus, CC BY-SA 3.0

Foto på forsiden: Meadows in the sun, av Plc Basement, Creative Commons

DEL