Sentralsykehuset i Fredrikstad 23/6- 2011

Jeg var 30 år da jeg ble gravid for andre gang.

På det tidspunkt var jeg sammen med barnefaren, men rundt juletider den 22/12 eller muligens 23/12 tok jeg en urinprøve, som viste seg å vœre positiv.

Jeg fikk sjokk, og ble meget redd og bekymret for barnet jeg bar på og at barnevernet på ny ville bli koblet inn og frata meg dette barnet også.

Jeg bestilte en time hos fastlegen for å sjekke at alt var i orden , og jeg følte meg litt roligere.

Alt var iorden med barnet, som jeg inderlig ønsket meg fordi jeg er imot abort.

Legen ville ha greie på hvem barnefaren var på en utidig og frekk måte, min formening er at dette er en privat sak som andre ikke har noe med.

Så derfor svarte jeg at jeg var ikke sikker på hvem som var far til mitt barn.

Legen ga seg ikke og begynte å se tilbake på barnevernssaken fra 2003 da jeg mistet min første sønn til barnevernet og han mente at barnevernet måtte bli koblet inn i saken, fordi han hadde sterke tvil om min evne til å ta meg av ett barn.

Jeg har tidligere meget dårlige erfaringer med leger, blandt annet en lege i barndommen, som etter å ha sett gamle sakspapirer og dokumenter konkluderte med at jeg var så svak at jeg kun ville klare jobber på Masvo i Moss,og Askim Asvo, og at jeg ville ha problemer med en vanlig lønnet jobb.

Denne legen mente at jeg hadde en diagnose som han kalte for Evneveik P85.

Da denne testen ble tatt var jeg 12 år og disse papirene har forfulgt meg hele veien.

Ingen tok tak i dette på den tiden, og en dame fra Nav Askim godkjente at det ble søkt full uførepensjon for meg, kun basert på hva denne forskrudde legen fra barndommen mente.

Jeg har ved flere anledninger skrevet brev til Nav at jeg ønsker kopier av mine medisinske dokumenter, men dette nekter de fordi legen har gitt beskjed om at jeg ikke skal ha innsyn i mine egne papirer.

Jeg har vœrt så rasende både på Nav og denne legen i alle år, derfor har jeg nå problemer med å stole på andre.

Legen jeg har hatt som fastlege begynte etterhvert å oppføre seg underlig mot meg og jeg oppdaget etterhvert at han hadde sendt henvisninger til blandt annet Psykososialt team her i Askim uten å få min godkjennelse.

Jeg ble rasende på han og skrev flere klagebrev til han som jeg forlangte at han skulle svare på.

Den selvsamme legen skrev bekymringsmeldinger til helsestasjonen, hvor han blandt annet skrev at jeg led av en alvorlig utviklingsforstyrrelse og meget svake kognitive evner, som han hadde observert da jeg var på kontroll hos han samt at han hadde tilgang til den gamle rapporten av sakkyndig psykolog fra 2003, da jeg fikk min første sønn.

I klagebrevene til han skrev jeg at jeg følte meg dolket i ryggen.

Jeg byttet da lege, og fikk en annen lege som jeg heller ikke stolte på.

Denne legen mente også at jeg hadde svake kognitive evner og led av en psykisk sykdom/lidelse.

Da jeg ba om begrunnelse for hvilken psykiske lidelse jeg eventuelt skulle ha, klarte de ikke å svare eller begrunne dette.

Da jeg omsider fikk svar, henviste de til rapporten som sakkyndig psykolog skrev om meg i 2003.

Denne psykologen var tydeligvis leiet inn av barnevernet, og rapporten levnet meg ingen positive side.

Psykologen tok straks parti for barnefaren og hans omsorgsevner var bare positive og mine under enhver kritikk.

Jeg skulle visstnok lide av “tankeforstyrrelser” og vœre så opptatt av min egen sorg og savn at jeg ikke ville klare omsorgen for ett barn.

Den siste svangerskapskontrollen i Fredrikstad var 29/4 -2011, så fikk jeg ikke drosje hjem, både legen og andre av sykehuspersonalet nektet meg dette, og jeg måtte selv ordne med transport.

Den samme ettermiddagen begynte jeg å kjenne voldsomme smerter i magen, det var riene som hadde startet, og jeg måtte ringe ambulanse kl. 10.00 og var på sykehuset kl. 12.00, og hele natten lå jeg og prøvde å få ut Lille Kristian.

Da jeg endelig fikk se mitt lille barn, vokste kjærligheten til han.

Selv om jeg var sliten og utmattet etter den harde fødselen, var jeg glad og stolt.

Jeg fikk likevel høre at jeg så slett ikke lykkelig ut eller glad over å bli mamma igjen.

De ansatte som hadde med meg og min sønn å gjøre, kom hele tiden med kommentarer over at jeg virket tankefull og at det virket som jeg tenkte hele tiden.

Min lille sønn gråt ikke da han ble født, og jeg var livredd for at det var noe galt med han.

Panikken steg i meg.

Jeg måtte kikke over magen min og se på han og forstod ikke hvorfor han ikke gråt og ikke ga noen lyder fra seg, men det var iorden og han levde.

Jordmødrene begynte å bombardere meg med spørsmål om barnefaren rett etter fødselen og de snakket om utviklingsforstyrrelsen som de mente jeg hadde.

De var på meg som noen hauker, og da jeg ble utskrevet etter et par dager, var jeg kun på sykehuset for å vœre sammen med sønnen min og ta meg av han, jeg likte godt å stelle han.

Sykehuspersonalet presset meg hele tiden til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre i forholdet til sønnen min, om blikk-kontakt, ta på barnet og hele tiden presset de på hvem som var barnefaren og grunnene til at jeg mistet mitt første barn til barnevernet.

De stod der alle sammen og fulgte hver bevegelse jeg gjorde med haukeblikk.

Sønnen min var avhengig av sonde for å få nœring de første ukene etter fødselen.

Han hadde problemer med å puste og spise samtidig, fordi han hadde fått i seg for mye fostervann.

Jeg måtte gi beskjed hver eneste dag at jeg ønsket å vœre med på legevisitten, og de prøvde tydeligvis å holde meg utenfor.

De snakket om at de skulle sende henvisning til Rikshospitalet at det eventuelt skulle opereres inn en knapp på magen til sønnen min, slik at han kunne få maten gjennom denne.

Dette ønsket jeg ikke, fordi jeg hadde en følelse av at sykehuset tok forferdelig feil og de klarte heller ikke å komme med noen konkret diagnose, etter å ha tatt utallige tester, ultralyd og blodprøver.

De fortalte meg at de hadde ikke funnet ut noen ting om grunnen til at han ikke kunne spise.

Da min mor kom på besøk en dag for å hilse på meg og sønnen min , ville legen snakke med henne , og legen virket rar etter at han hadde snakket med henne, og at de ønsket en samtale med min mor og meg etterpå.

Nå er det noe rart som foregår, tenkte jeg og like etter kom grunnen.

Legen syntes jeg var lite meddelsom og at jeg oppførte meg annerledes enn andre mødre og i tillegg til dette var jeg meget stille.

De syntes det var meget vanskelig å få noe informasjon og kontakt med meg og trenge gjennom skallet mitt.

Det viste seg da også at det eneste de var opptatte av var å pumpe meg med informasjon og tillegge dette til de øvrige opplysninger som barnevernet hadde om meg.

De var meget opptatte av å presse meg for informasjon om min barndom, mine IQ- tester og min manglende evne til å ta meg av min sønn, som de påstod ikke var funksjonsfrisk og måtte sannsynligvis operere inn en peg-sonde på magen for å kunne ta til seg nœring.

De kom med påstander at min sønn hadde ett “påfallende utseende”.

De oppførte seg særdeles krenkende mot meg og sa at det luktet vondt av meg og nærmest tvang meg å ta en dusj.

Jeg hadde ingen problemer med å se at de behandlet meg totalt annerledes enn de andre mødrene.

De fulgte meg med øynene hele tiden og dette opplevde jeg meget ubehagelig og det samme gjorde mine venner og min familie som kom og besøkte meg.

De likte heller ikke at jeg hadde besøk av en god venninne, som ga meg gode råd og hjelp og støtte.

De tvilte på hennes AGENDA.

Hun fikk beskjed om at hun måtte betale kr. 200,- pr. Natt hvis hun skulle vœre der , dette sa de fordi de ville ha henne vekk.

De presset meg med at hvis jeg ikke fortalte om grunnene til at jeg hadde mistet omsorgen over min eldste sønn, ville de sende en bekymringsmelding til barnevernet.

Senere fikk jeg greie på hva som stod i bekymringsmeldingen som legen sendte til Askim barnevern.

Den handlet om min mor og min venninne som var der for å støtte og oppmuntre meg i denne situasjonen, han skrev også om denne “såkalte utviklingsforstyrrelsen“ min og grunnen til at jeg ikke hadde omsorg for mitt første barn.

De var skeptiske til min omsorgsevne, og alt dette baserte de på iq-test, tatt for 18 år tilbake og sakkyndige rapporter, skrevet på barnevernets anmodning fra 2003, og at jeg ikke hadde forandret meg noe på alle disse årene.

Min familie og mine venner syntes dette var ett besynderlig resonnement, fordi bekymringsmeldingen handlet ikke om omsorgssvikt, men den virkelige grunnen til denne bekymringsmeldingen var at de ikke fikk kontakt med meg, hvem som var far til Kristian.

De trodde de var i sin fulle rett til å behandle en mor på denne måten, at de dolket meg i ryggen gjennom hele oppholdet på sykehuset, og viste ingen forståelse av at jeg ville holde visse ting for meg selv.

De grov og spurte om min eldste sønn hadde sett sin bror, hvor ofte jeg hadde kontakt med han.

Dette anså jeg som meget frekt og upassende å spørre om.

Jeg var kun opptatt av Kristian og hans helse.

De var ubehagelige mot meg og ville at jeg skulle pendle mellom Askim og Fredrikstad hver dag, men dette nektet jeg og sa at de måtte skaffe meg et rom enten på sykehuset eller på ett hotell i Fredrikstad.

Så da fikk jeg vœre i nærheten av sykehuset og være den mammaen jeg så sårt ønsket å være, og etterhvert ble han bedre i pusten, fikk jeg lov å gå trilleturer med han alene uten tilsyn.

Men de var veldig bekymret for hvordan Kristian ville bli ivaretatt når vi kom hjem etter sykehusoppholdet.

Barnevernet dukket opp et par ganger og ville bli kjent med meg, men sannheten var at de skulle observere meg sammen med sønnen min.

Da de dukket opp andre gang, ga jeg beskjed om at jeg ikke ønsket å snakke med dem uten at min advokat var tilstede.

1. juni fikk jeg telefon fra barnevernet at det skulle vœre ett møte i barnevernet neste dag og da burde min advokat og jeg selv vœre tilstede.

Hele denne kvelden satt jeg med barnet på armen og gruet meg forferdelig til hva som ville skje neste dag.

Min dårlige magefølelse var riktig, for neste dag kom de med ett akuttvedtak og var kommet dit for å plassere min lille sønn i beredskaphjem.

Samme dagen kom beredskapforeldrene, som ville hilse på meg og få opplæring i å gi han mat med sonde.

Jeg ønsket ikke å hils på beredskaps-foreldrene, jeg var sinna på dem og i sjokk.

Jeg forsøkte likevel å vœre sterk og ikke bryte sammen, og disse timene var ubeskrivelig onde, da jeg ble tvunget til å gi fra meg barnet mitt.

Det ble ordnet med samvær en gang pr. uke og tilsynsførerne var kritiske og negative overfor meg, og i rapportene stod det blandt annet at jeg ikke viste noen glede ved å se sønnen min, at det ikke eksisterte noen form for følelsesmessig kontakt med han på samværene.

Igjen følte jeg meg sveket og dolket i ryggen, fordi jeg hadde vœrt glad over å se han og vise interesse over den informasjon jeg fikk av sønnen min.

Men jeg forstod at de hadde fått beskjed om hva de skulle skrive om, slik at det negative bildet ble fullendt.

 Ann Kristin Antonsen